KAPITTEL ÅTTE: SÅING AV UENIGHET
"Ariel..." Ivy mumlet navnet, stemmen hennes var fylt med enorm hat. Hun så seg rundt i klassen og la merke til at folk ga henne merkelige blikk. Noen var fylt med skadefryd, mens andre var fylt med hån. Ivy følte seg så kald, som om kroppen hennes hadde blitt nedsenket i en iskjeller. Følelsen var veldig ubehagelig og overveldende.
"Ivy, Ivy!" Ivy kjente noen tappe henne på skulderen, noe som fikk henne ut av sin dagdrøm.
"Hva?" Hun snudde seg for å se på sin pultkamerat som så forvirret tilbake på henne.
"Er du ok? Jeg har snakket til deg, men du var så fjern," forklarte pultkameraten Yvonne.
"Åh, jeg er fin. Jeg må bare bruke toalettet." Ivy unnskyldte seg og dro raskt.
Puh! Yvonne pustet lettet ut. Akkurat nå, da hun møtte Ivys forvridde ansikt og onde øyne, følte hun nesten som om hun så et monster ansikt til ansikt. Men da hun snudde seg for å se på henne igjen, fant hun ut at ansiktet hennes hadde blitt normalt igjen. Hun tvilte til og med på seg selv. Kanskje øynene hennes spilte henne et puss igjen?
"Herregud! Så du hvor forvridd ansiktet hennes var?" spurte en klassekamerat og skalv ubevisst, etter at Ivy hadde forlatt klassen.
"Ja, det var skummelt! Kan hun ha brukt en forkledning hele tiden?" spurte en fyr fra bakerste rad forvirret.
"Det er henne vel unt, hun har alltid vært altfor innbilsk." Jessie, en erkefiende av Ivy, hånte skadefro. Ja, fra starten av har Jessie alltid hatt følelsen av at Ivy bruker en forkledning for å få det hun vil. Hun virket så pretensiøs, pleide alltid å spille ynkelig. Jessie hatet pretensiøse folk mest.
Ivy, som løp inn på toalettet og smelte døren igjen. Hun så på sitt forvridde ansikt med en ond uttrykk i speilet, og skrek av full hals. Når hun var ferdig med å ventilere, vasket hun ansiktet og justerte sitt forvridde uttrykk til et normalt. Plutselig slo en idé henne. Hun smilte ondskapsfullt.
"Ariel, ikke skyld på meg, for å bli kvitt deg, må jeg ødelegge ryktet ditt." Hun sa mens hun smilte. Ivy hadde hatt et sterkt ønske om å få Ariel til å forsvinne fra skolen en stund.
Mens studentene var i klassen, spredte en tråd seg sakte over skoleforumet. Det var postet av en anonym konto. Dette var innholdet i posten:
"Ariel, den nyutnevnte skolens skjønnhet, viser seg å være den unge frøken av den anerkjente Hovstad-familien i Ocean City. Det sies at hun ble sendt til landsbygda da hun var fem år fordi hun ble ansett som en ulykkesfugl. På landsbygda fortsatte hun å lage problemer på alle skolene hun ble innskrevet på. Med sine dårlige prestasjoner og slåssing med elever, ble hun alltid tvunget til å bytte skole. For en bråkmaker! Dessuten betyr det klart at hun er Ivys søster. Hvorfor tror dere at hun skjulte det faktumet fra folk? Og med karakterene hennes, tror dere hun er kvalifisert til å komme inn på den mektige Anderson videregående skole?"
Denne tråden skapte plutselig stor oppstandelse på hele Anderson videregående skole.
Fly Med Vinden: Tsk, å tenke på at jeg en gang så på henne som min gudinne. Hun er så avskyelig.
Moren Din: Hmph, hvem visste at hun var en sånn person? Jeg blir kvalm bare av å tenke på henne.
Pen Katt: Hei, betyr det at hun kom inn på Anderson videregående skole gjennom bakdøren?
Lassie: Selvfølgelig, ellers hvordan?
Dukke: Folkens, hva om det bare er et rykte? Jeg tror ikke hun er en sånn person.
Fly Med Vinden: Hei @Dukke, har du blitt sendt av henne eller hva? Hva er forholdet ditt? Hmph, forsvinn, unge!
Maya, som brukte ID-en Dukke, ble så sint at neseborene hennes utvidet seg. Hun prøvde bare å forsvare Ariel, hennes bordkamerat. Hvorfor skulle folk banne til henne? Hun logget ut i sinne og bestemte seg for å ta en lur ved pulten sin, ikke før hun kastet et blikk på den sovende Ariel til venstre, som fortsatt var uvitende om stormen på skoleforumet.
I strøm A var folk samlet rundt Ivy, og hun var så glad siden hun alltid hadde ønsket å være den eneste som alltid var i rampelyset. Lepper hennes krøllet seg opp i stolthet.
'Se? Hun trengte bare å vifte med fingeren, og alle ville smigre henne', tenkte hun selvtilfreds.
"Ivy, hvorfor fortalte du oss ikke at Ariel var søsteren din?" spurte Yvonne, hennes bordkamerat.
"Jeg ville egentlig fortelle dere, men hun..." Ivy svelget ordene sine mens hun fortalte.
"Hun må ha truet deg, ikke sant?" spurte Velma, Ivys beste venn, kaldt. Hun var utålmodig. Hun fant Ariel avskyelig. Hvordan kunne hun true sin egen søster til ikke å avsløre deres blodsbånd?
"Nei, søsteren min er ikke en sånn person, hun var bare redd for at folk skulle stille spørsmål ved hvordan hun kom inn på Anderson videregående med sine karakterer." Ivy ristet kontinuerlig på hodet mens hun tørket de ikke-eksisterende tårene fra øynene. Ved å si dette, antydet Ivy at Ariel virkelig kom inn på Anderson videregående skole gjennom bakdøren, noe som elevene på skolen fant usmakelig. Hun var hemmelig glad ved tanken på hvor mange som ville hate Ariel på grunn av dette.
"Hun mobber deg alltid, men du snakker fortsatt godt om henne, du er for god, Ivy, og det er derfor hun utnytter det. Ikke bekymre deg, jeg skal finne en måte å lære henne en lekse for deg." Velma klappet Ivy på ryggen som en trøst.
"Men hva om hun blir skadet?" spurte Ivy bekymret mens hun dro i Velmas hånd.
"Ikke bekymre deg, jeg vet hva jeg skal gjøre." Velma klappet Ivy på skulderen for å forsikre henne, og gikk deretter bort med gruppen sin. Mens Velma gikk, snudde hun seg ikke tilbake, ellers ville hun ha sett Ivys seiersglade og hoverende smil.
"Ariel, du aner ikke hva som venter deg i dag…" Ivy ga en lav manisk latter. Etter en stund kunne smertefulle skrik høres fra damevaskerommet.
