KAPITTEL FEM: BELLAMY HUNTER
Jo mer Mr. Wayne fulgte trinnene, jo mer forbedret hans inntrykk av Ariel seg. Det virket som om han hadde misbedømt henne. Trinnene Ariel hadde skrevet på tavlen var mer forenklet og lettere å forstå enn metoden han hadde brukt til å undervise dem. Mr. Wayne var ikke den eneste som var forbløffet over Ariels metoder. En kul og kjekk gutt, Alan, som alltid var best i matematikk, stirret også forbløffet på det Ariel hadde skrevet. Denne oppgaven hadde gitt ham hodebry i lang tid. 'Så det var slik den skulle løses?' Hans inntrykk av Ariel tok en 180-graders vending. Han hadde virkelig undervurdert henne. Han hadde også trodd at hun bare var et pent ansikt uten hjerne og bare visste hvordan man skapte trøbbel.
Mr. Waynes holdning endret seg drastisk. Personen som hadde et ansikt så mørkt som bunnen av en gryte når han møtte Ariel, hadde plutselig et stort smil fullt av smisk plastert på ansiktet når han møtte henne. Denne endringen overrasket og forvirret Ariel. Hun undret seg over hvordan noens humør kunne endre seg så drastisk på bare noen få minutter. Den stille klassen ble plutselig fylt med Mr. Waynes applaus. De studentene som hadde gledet seg til å se Ariel gjøre seg bort, ble målløse da de så læreren klappe for henne.
"Wow, imponerende! Veldig bra! Ariel, kan du forklare oss hvordan du kom fram til dette svaret?" spurte læreren, øynene hans strålte som om han hadde sett en gudinne.
"Ja, lærer," svarte Ariel. Hun sukket stille for seg selv. Det virket som om hun måtte holde en lav profil. Hun ønsket ikke å tiltrekke seg unødvendig oppmerksomhet. Tydeligvis hadde hun allerede fått to fans. Hun fokuserte på å forklare alt steg for steg. Hun tillot også de som hadde spørsmål å spørre. Hennes tilstedeværelse alene hadde fanget alles oppmerksomhet. Hun satte seg etter at hun var ferdig.
"Wow! Så kult..." Joe beundret igjen.
"Min pultkamerat er så stilig og vakker," tenkte Maya høyt.
"Hmpf, det var bare ren flaks. Tror du hun er et geni?" Sophie fnyste og vendte ansiktet bort. Vel, Sophie var så rasende og sjalu. Hele denne tiden, mens Ariel stjal rampelyset, hadde Sophie sett på sin forelskelse Alan. Hun kunne se forbløffelsen i øynene hans selv når han så Ariel forklare formlene til dem. Hun følte at det var alt Ariels feil. Hennes tilstedeværelse på skolen forårsaket allerede mye smerte for henne.
"Ariel, ikke klandre meg for å være nådeløs," mumlet Sophie mens hun knyttet nevene i sinne og hat.
Den dagen angret Ariel på at hun hadde lært dem summen på tavlen. Folk fortsatte å plage henne fra det øyeblikket timen var over til det var tid for å dra hjem. Det var en jente som så trist og dyster ut, sittende i hjørnet av klasserommet. Hun kastet nervøse blikk mot Ariel, redd for at hun skulle bli oppdaget mens hun stirret. Plutselig samlet hun mot og gikk bort til Ariels pult og banket forsiktig på den. Ariel løftet hodet fra skapet og snudde seg mot personen som banket på pulten hennes. Hun så en jente med hodet senket og pannelugg som dekket pannen. Hun prøvde sitt beste for å bekjempe nervøsiteten som krøp inn i henne.
"Hei, hvordan kan jeg hjelpe deg?" spurte Ariel jenta mykt.
"Mitt navn er Alicia, kan du forklare meg hvordan dette gjøres?" spurte Alicia forsiktig mens hun pekte på spørsmålet i boka hun hadde med seg.
"Åh, selvfølgelig, kom og sett deg her." sa Ariel til henne mens hun klappet på Mayas tomme sete.
De satte seg, og Ariel begynte å undervise. Alicia så på Ariels vakre og fokuserte profil og ble litt forbløffet. Hun visste virkelig hvordan man skulle lære bort.
"Forsto du det?" spurte Ariel nysgjerrig.
"Ja, takk. Uhm.. Kan jeg komme til deg hvis jeg har noen problemer med å løse oppgaver?" spurte Alicia nølende. Hun var sikker på at Ariel ville avslå forespørselen hennes.
"Selvfølgelig," aksepterte Ariel uten å blunke. Dette overrasket Alicia så mye.
"Hæ? Greit, takk." sa Alicia mens hun løp bort, sjenert. Ariel ble underholdt av handlingene hennes. Hun bare ristet på hodet og smilte.
Ved skoleporten om kvelden følte Ariel at noen fulgte etter henne. Siden det var tilfelle, bestemte hun seg for å bli kvitt halen først før hun gikk inn i Hovstad-familiens bil. Hun ledet halen til et øde og fredelig sted. Inne i en bil, på et ubetydelig hjørne, satt en kald, kjekk og avvisende mann og observerte dette stille. Han var på vei forbi da han så en gruppe på seks jenter, hver med en batong, følge en ensom figur av en jente til det øde stedet. Jenta virket uanfektet siden hun tilfeldig hadde kastet et blikk på dem og fortsatte å gå. Dette vekket mannens interesse, så han ba assistenten sin om å stoppe bilen.
"Skal vi hjelpe henne, sir?" spurte assistenten, Mr. Liam, bekymret.
"Ingen grunn! Hva har det med oss å gjøre?" spurte mannen kaldt og stirret skarpt på assistenten, som umiddelbart ble stille. Han fortsatte å se på showet utenfor.
Mannens navn var Bellamy Hunter. Han ble ansett som kald og nådeløs i forretningsverdenen. Han er også den kjekkeste ungkaren i Ocean City. I forretningsverdenen er han den yngste og rikeste milliardæren. Hans metoder for å håndtere folk som fornærmet ham ble alltid sagt å være svikefulle. Han var generelt en høyt fryktet mann.
Ariel, derimot, hadde nådd en blindvei. Hun var plutselig omringet av seks skumle jenter, hver med en batong og klare til å slå. Ariel virket hjelpeløs med sin tynne figur omringet. Jentene hevet plutselig batongene samtidig uten forvarsel.
