Dripping Creativity

Amies ulv har ikke vist seg. Men hvem bryr seg? Hun har en god flokk, bestevenner og en familie som elsker henne. Alle, inkludert Alfaen, sier at hun er perfekt akkurat som hun er. Det er inntil hun finner sin make og han avviser henne. Hjertesorg rammer Amie, og hun flykter fra alt for å starte på nytt. Ingen flere varulver, ingen flere flokker.

Når Finlay finner henne, bor hun blant mennesker. Han er betatt av den sta ulven som nekter å anerkjenne hans eksistens. Hun er kanskje ikke hans make, men han vil ha henne som en del av sin flokk, latent ulv eller ikke.

Amie kan ikke motstå Alfaen som kommer inn i livet hennes og drar henne tilbake til flokkens liv. Ikke bare finner hun seg lykkeligere enn hun har vært på lenge, ulven hennes kommer endelig til henne. Finlay er ikke hennes make, men han blir hennes beste venn. Sammen med de andre toppulvene i flokken, jobber de for å skape den beste og sterkeste flokken.

Når det er tid for flokklekene, arrangementet som bestemmer flokkens rangering for de kommende ti årene, må Amie møte sin gamle flokk. Når hun ser mannen som avviste henne for første gang på ti år, blir alt hun trodde hun visste snudd på hodet. Amie og Finlay må tilpasse seg den nye virkeligheten og finne en vei fremover for flokken deres. Men vil den nye vendingen splitte dem?

"Hold deg unna, hold deg unna meg, hold deg unna," ropte hun, om og om igjen. Hun fortsatte å rope selv om det virket som om hun hadde gått tom for ting å kaste. Zane var mer enn litt interessert i å vite nøyaktig hva som foregikk. Men han klarte ikke å fokusere med kvinnen som laget et oppstyr.

"Kan du holde kjeft!" brølte han til henne. Hun ble stille, og han så tårer begynne å fylle øynene hennes, leppene hennes skalv. Å faen, tenkte han. Som de fleste menn, skremte en gråtende kvinne ham vettløs. Han ville heller ha en skuddveksling med hundre av sine verste fiender enn å måtte håndtere en gråtende kvinne.

"Hva heter du?" spurte han.

"Ava," svarte hun med en tynn stemme.

"Ava Cobler?" ville han vite. Navnet hennes hadde aldri hørtes så vakkert ut før, det overrasket henne. Hun glemte nesten å nikke. "Mitt navn er Zane Velky," introduserte han seg, og rakte ut en hånd. Avas øyne ble større da hun hørte navnet. Å nei, ikke det, alt annet enn det, tenkte hun.

"Du har hørt om meg," smilte han, han hørtes fornøyd ut. Ava nikket. Alle som bodde i byen kjente til navnet Velky, det var den største mafiafamilien i staten med sitt sentrum i byen. Og Zane Velky var familiens overhode, donen, den store sjefen, den moderne verdens Al Capone. Ava følte at hennes panikkslagne hjerne spant ut av kontroll.

"Slapp av, engel," sa Zane til henne og la hånden på skulderen hennes. Tommelen hans gled ned foran halsen hennes. Hvis han klemte, ville hun slite med å puste, innså Ava, men på en eller annen måte roet hånden hans sinnet hennes. "Det er en god jente. Du og jeg må ha en prat," sa han til henne. Avas sinn protesterte mot å bli kalt en jente. Det irriterte henne selv om hun var redd. "Hvem slo deg?" spurte han. Zane flyttet hånden for å vippe hodet hennes til siden slik at han kunne se på kinnet hennes og deretter på leppen hennes.

******************Ava blir kidnappet og blir tvunget til å innse at onkelen hennes har solgt henne til Velky-familien for å komme seg ut av sine spilleproblemer. Zane er lederen av Velky-familiekartellet. Han er hard, brutal, farlig og dødelig. Livet hans har ikke plass til kjærlighet eller forhold, men han har behov som enhver varmblodig mann.

Triggeradvarsler:
Snakk om seksuelle overgrep
Kroppsbildeproblemer
Lett BDSM
Detaljerte beskrivelser av overgrep
Selvskading
Kraftig språkbruk

"Kommer du med et tilbud?"
"Vær forsiktig, Charmeze, du leker med en ild som vil brenne deg til aske."
Hun hadde vært en av de beste servitrisene som hadde servert dem under torsdagsmøtene. Han er en mafiaboss og en vampyr.
Han hadde likt å ha henne på fanget sitt. Hun føltes myk og rund på alle de riktige stedene. Han hadde likt det for mye, noe som hadde blitt klart da Millard hadde kalt henne over til seg. Vidars instinkt hadde vært å protestere, å holde henne på fanget sitt.
Han tok et dypt pust og tok inn enda en dose av duften hennes. Han ville tilskrive oppførselen sin i løpet av natten til den lange tiden han hadde vært uten en kvinne, eller en mann, for den saks skyld. Kanskje kroppen hans fortalte ham at det var på tide å unne seg litt fordervet oppførsel. Men ikke med servitrisen. Alle instinktene hans fortalte ham at det ville ende opp som en dårlig idé.


Å jobbe på 'Den Røde Dame' var redningen Charlie trengte. Pengene var gode, og hun likte sjefen sin. Det eneste hun holdt seg unna var torsdagsklubben. Den mystiske gruppen av kjekke menn som kom hver torsdag for å spille kort i bakrommet. Det var inntil den dagen hun ikke hadde noe valg. I det øyeblikket hun la øynene på Vidar og hans hypnotiske isblå øyne, fant hun ham uimotståelig. Det hjalp ikke at han var overalt, tilbød henne ting hun ønsket, og ting hun ikke trodde hun ønsket, men trengte.
Vidar visste at han var fortapt i det øyeblikket han så Charlie. Hvert eneste instinkt han hadde fortalte ham at han måtte gjøre henne til sin. Men det var regler, og de andre fulgte med på ham.